Selvmord er et alvorlig og komplekst emne som påvirker mange mennesker på global skala.
En av dem som har hatt det forferdelige fenomenet på nært hold, er norske Stig.
Hans kone, Maiken, begikk selvmord, noe som fikk ham til å skrive et rørende innlegg på sin Facebook-profil.
Innlegget
"Det har gått fem dager siden Maiken gikk bort.
Det er viktig for meg å være åpen om hennes død. Fordi sannheten er at Maiken tok sitt eget liv.
Men dette handler IKKE om egoisme, feighet, svak karakter eller noen som flykter fra sine forpliktelser.
Noe sånt skal aldri assosieres med min Maiken. Tvert imot var hun altfor sterk altfor lenge.
Fordi det var ikke Maiken vi alle kjenner og elsker som tok avgjørelsene til slutt.
Hun var nylig blitt alvorlig psykisk syk, og årsakene var mange og sammensatte.
Å være lege i et helsevesen under enormt press. Ekstrem arbeidsbelastning ved høyt sykefravær. Omsorg for alle andre, men på bekostning av seg selv.
Hun følte at dette ikke kunne fortsette og tok en beslutning for sin egen helse og vår familie.
Hun sa opp sin stilling ved Hamar sykehus og skulle begynne i privat sektor fra 1. Juni.
Men skammen over å ha forlatt venner og kolleger i helsevesenets kanskje største krise, veide tungt for henne.
Og hun trengte fortsatt 3 måneder for å fullføre spesialiseringen som hematolog.
Så fra 1. mars var det pendling til og fra Radiumhospitalet i Oslo, ofte med overnattinger på sykehuset for å få jobben gjort.
Hun sov noen timer på benker, stoler og, hvis hun var heldig, i et vaktrom eller på pasienthotellet.
Hjemme måtte hun forlate oss mens barna sov, og hvis hun i det hele tatt kom hjem, var de enten allerede i seng eller like før.
Et stort bryllup til høsten var også under planlegging. Selvfølgelig var det vår egen feil, og vi burde ha kjent våre begrensninger bedre.
Utilstrekkelighet og skam. Møt alt og alle - oss hjemme, venner og familie, kolleger og pasienter. Alt.
På toppen av alt dette utviklet hun store søvnproblemer, som igjen ble til selvmedisinering og avhengighet av sovemedisiner og senere kombinert med antidepressiva.
Selv om sovemedisinen bedøvet henne nok til at hun sov noe, fortsatte tankene om alt det vonde og håpløse.
De siste restene av energi ble brukt til å smile og oppføre seg som om hun var sunn, for ikke å være et problem.
Summen av alt dette ble den perfekte stormen for Maiken til å bli alvorlig psykisk syk. Når både kropp og sinn er utarmet, viser sykdommen sitt sanne jeg.
Utmattet og på sitt mest sårbare, omgitt av et mørke som tar din retning og kveler din forstand.
Da er det på tide å tilby deg en løsning - en skrå, forferdelig løsning som konsekvensene ikke lenger forstås for.
Med løfte om å gjøre slutt på all skam, smerte, panikk og tanker som aldri stopper - at du endelig skal få fred. Mørket tar over og leder deg mot det uopprettelige.
Er det én ting alle vi som kjente Maiken, og vi som samfunn generelt, MÅ erkjenne, så er det at psykisk sykdom faktisk kan koste liv.
Det var noe - og ikke noen - som tok min Maiken fra meg. Den Maiken jeg kjenner, som jeg elsker, som elsket meg tilbake, og som elsket sine barn mer enn noe annet.
Maiken ville leve. Hun - alles kjæreste Maiken, elsket livet og alt det hadde å gi.
Hvis du deler mitt syn på psykisk helse. Hvis du, som meg, tror at leger og helsepersonell også er mennesker med menneskelige begrensninger.
Hvis du støtter mitt standpunkt til det jeg har skrevet – for økt fokus og aksept for psykisk helse.
Så vær så snill å send dette videre.
Tusen takk."
Foto: Privat
