Døden er en gradvis prosess, spesielt når det gjelder alvorlige og uforklarlige sykdommer.
Livet tappes sakte fra kroppen, og selv om omstendighetene kan variere fra person til person avhengig av livssituasjonen, sykdomsbildet og mye annet, finnes det mange signaler fra kroppen som tydelig indikerer at tiden er inne.
Først og fremst begynner hele kroppen å arbeide saktere. Hjertet slår litt svakere, noe som reduserer blodsirkulasjonen. Dette betyr at både hjertet og spesielt hjernen får mindre oksygen. Oksygen er avgjørende for hjernen, så den reduserte mengden oksygen viser seg gjennom en mindre optimal hjernefunksjon, spesielt når det gjelder beslutningstaking, tenking og hukommelse.
I ukene før døden føler de fleste mennesker seg trøtte det meste av tiden. De sover oftere og lenger, snakker mindre og kan ha mindre matlyst eller endre kostholdet sitt. De kan også oppleve vekttap, og huden blir generelt tynnere, mens regenerering av hudceller blir mer krevende for kroppen. Dette gjelder også for andre organer og bein, så selv små skader kan ha større betydning enn tidligere.
Dager før en persons død begynner den døende å miste kontrollen over pusten. Pusten blir langsommere en stund, deretter raskere, og mønsteret er generelt helt uforutsigbart.
Væsker begynner ofte å samle seg i lungene, slik at pusten blir mer som et slags klynk. De kan også hoste, men ikke en dyp og hul hoste. Noen mennesker får en plutselig bølge av energi i løpet av de siste 24 timene før de dør, og i korte perioder fungerer alt helt normalt for dem.
Hudens farge endres ofte ettersom blodsirkulasjonen generelt begynner å avta mer og mer.
Når oksygenmangelen i hjernen øker, blir den døende forvirret, treg og søvnig. Man kan også oppleve hallusinasjoner og snakke med personer som ikke er til stede. Noen faller til og med i en bevisstløs tilstand i dagene før sin død.
24 timer før selve døden bruker de fleste praktisk talt all sin tid på å sove. De kan kanskje ikke kommunisere, selv når de er våkne, fordi alle deres sanser allerede har forsvunnet.
Det kan virke paradoksalt, men det er ofte tilfellet. Kanskje skyldes det at den døende har akseptert at livet er i ferd med å ta slutt, eller kanskje det er en biologisk mekanisme i kroppen som sørger for at den døende ikke opplever smerte og angst i de siste øyeblikkene.
Når døden inntreffer, er det ofte en fredelig prosess. Pusten blir stadig mer overfladisk til den helt opphører. Hjertet slutter å slå og kroppen blir kald. Dette er de fysiske signalene som indikerer at livet har opphørt.
Det er viktig å huske at døden er en naturlig del av livet og at det ikke nødvendigvis må være en skremmende eller smertefull prosess. Selvfølgelig kan det være vanskelig for pårørende å se sine kjære forlate denne verden, men det kan også være en tid for å si farvel og finne trøst i minnene om personen man har mistet.
Døden er en del av livets syklus, og selv om det kan være en trist og vanskelig tid, kan det også gi muligheter til å reflektere over livet og menneskene som har beriket våre liv på forskjellige måter.
