Skuespiller Thea Sofie Loch Næss har i over 20 år båret på en psykisk lidelse hun lenge ikke visste hadde et navn.
Nå snakker hun åpent om kroppsdysmorfisk lidelse i et følelsesladet intervju med KK – og håper det kan gjøre det lettere for andre å forstå hva det er.
En lang kamp i stillhet
Thea Sofie Loch Næss har hatt en stødig karriere som skuespiller siden tenårene, men det få har visst, er at hun samtidig har kjempet med en usynlig fiende: en konstant uro over eget utseende.
Som tenåring bar Thea på en uro hun ikke klarte å sette ord på.
Hun kunne bruke mye tid foran speilet, i et forsøk på å finne ut hva som var "galt" med henne – uten egentlig å finne noe konkret.
Følelsen av å se "rar" ut satt dypt, og det hun så i speilbildet stemte sjelden overens med det andre sa til henne.
Det skapte en indre forvirring og avstand til egen kropp, som ble med henne inn i voksenlivet.
Først nylig, som 28-åring, fikk hun høre om kroppsdysmorfisk lidelse (BDD) – og for første gang følte hun at noe falt på plass.
Hva er kroppsdysmorfisk lidelse?
Kroppsdysmorfisk lidelse, også kjent som BDD, er en psykisk lidelse hvor man blir sterkt opptatt av detaljer ved eget utseende – ofte små eller usynlige for andre.
Tankene kan være påtrengende og forstyrrende, og mange trekker seg unna sosialt.
Lidelsen ble lenge misforstått som hypokondri eller "overdrevet selvkritikk", og mange går i årevis uten diagnose.
For Thea ble mangelen på kunnskap en del av problemet – fordi hun trodde det bare var noe galt med henne.
Da kommentaren traff ekstra hardt
Under innspillingen av serien So Long, Marianne fikk Thea høre fra noen lokale på settet at hun lignet karakteren hun spilte – men at "Marianne var mye tynnere".
Det var ment som en observasjon, men for Thea ble det som å få en indre frykt bekreftet.
"Når du allerede har en stemme i hodet som forteller deg at du ikke er bra nok, trenger du ikke mye for at det skal forsterkes", forteller hun.
Et nytt blikk på seg selv
Å få satt ord på det hun har kjent på siden barndommen har vært en lettelse.
Det å vite at hun har en diagnose – og at det finnes hjelp – har gjort det mulig å forstå seg selv på en ny måte.
For mange med BDD går det lang tid før de forstår at det de opplever, faktisk er en lidelse.
Nå håper hun at åpenheten hennes kan være til støtte for andre.
"Du er ikke svak, og du er ikke alene. Det finnes hjelp – og det finnes håp", sier hun.
