Den lille gutten var bare fem dager gammel da hun holdt ham i armene for første gang, og britiske Emilie Larters liv tok en dramatisk vending. Det skriver Mirror.
Den unge kvinnen hadde akkurat blitt ferdig med utdannelsen sin på universitet, og ville derfor ut og oppleve verden. Hun reiste forventningsfull til Uganda for å jobbe som frivillig på et barnehjem i to måneder.
- Det var et kultursjokk. Barnehjemmet lå i en liten landsby rundt 25 kilometer fra nærmeste by, og jeg fikk masse oppmerksomhet av de lokale som ikke var vant til å se hvite mennesker, husker hun.
Emilie Larter var den eneste frivillige på barnehjemmet, og hun hadde mye å se til. Hun skulle skifte bleier, lage mat og leke med barna. Og hun elsket det. Men plutselig endret en samtale livet hennes:
- Da jeg hadde vært der i en måned, mottok vi en samtale om en nyfødt baby som desperat trengte hjelp. Vi visste ingenting, men hoppet straks på motorsyklene våre og kjørte til en liten by kalt Butagaya, som lå en drøy halvtime unna.
- En stor gruppe mennesker stod samlet sammen, og det gikk opp for oss at det var en begravelse. En mor hadde dødd og etterlatt seg syv barn. Den yngste var en liten gutt som bare var fem dager gammel Det var ingen som kunne ta seg av ham, så han ble gitt til barnehjemmet.
Emilie Larter husker hvordan hun forelsket seg i ham på stedet, hvor han lå svøpt i tepper og så tilfreds ut.
Den nyfødte gutten ble døpt Adam av barnehjemmet, og 23-årige Emilie Larter var alene om å ta seg av ham.
- Han sov i en vugge ved siden av sengen min, og jeg var sammen med 24 timer i døgnet. Å gi ham mat, skifte bleier og stå opp om natten var alt sammen overlatt til meg, men jeg hadde ikke noe i mot det. Jeg følte meg priviligert, forteller hun til Mirror.
Emilie Larter husker at hun hele tiden ringte til moren sin for å få gode råd. Hun kunne ingenting om å passe spedbarn, og hadde aldri forestilt seg at hun skulle bli 'mor' i en så ung alder.
Barnehjemmet hadde hverken rennende vann eller elektrisitet, og det var mygg overalt. Vannet ble samlet i bøtter, og det var ikke råd til babymat, så det måtte Emilie Larter betalte for selv. Hun tenker tilbake på tiden som stressende, men samtidig elsket hun det.
For Adams skyld forelenget Emilie Larter oppholdet sitt med to måneder. Den lille gutten gråt når hun ikke var i nærheten, og han elsket at hun holdt ham.
- Alle fortalte meg at jeg skulle la være å bli følelsesmessig involvert, men jeg hadde blitt like knyttet til ham som han var til meg. Den første gangen jeg måtte reise fra Adam, var virkelig tøff. Men jeg var nødt til å dra til England for å dimittere.
Emilie Larter dro tilbake noen uker senere, og ble overrasket hvor mye han hadde vokst mens hun hadde vært borte. Hun ble på barnehjemmet de neste fem månedene, men i april 2015 hadde hun ikke mer penger igjen, og skulle samtidig hjem for å delta i et bryllup.
- En venn kjørte meg til flyplassen, og Adam var også med. Han hadde ingen anelse om hva som foregikk, og jeg visste ikke når jeg kom til å ha råd til å reise ned igjen til han. Jeg ga han en stor klem, men klarte ikke å forlate ham. Det var fryktelig. Jeg tilbrakte hele flyturen i tårer og tenkte på når jeg kunne se han igjen.
Emilie Larter gikk straks i gang med å spare opp penger da hun kom til England, og hun hadde tre jobber så det skulle gå raskere. Men plutselig fikk hun en fulltidsjobb som lærer - en drømmejobb - og nå kunne hun besøke Adam igjen i skoleferiene. Samtidig ble hun sammen med ekskjæresten sin igjen.
- Men alt jeg greide å tenke på var Adam. Jeg skrev til barnehjemmet hver dag for å høre om det var noe nytt, og jeg fikk noen videoklipp. Men jeg gikk glipp av alle de spesielle øyeblikkene, hvilket var forferdelig. Vi var borte fra hverandre i seks måneder, og det var så tøft.
- Da jeg dro tilbake for å se han igjen, hadde Adam lært å gå, og så snart ha så meg, kom han løpende mot meg og jeg løftet han opp i armene mine. Jeg følte så mye kjærlighet at det var overveldende.
Men de korte besøkene viste seg raskt å være uutholdelige. Emilie Larter begynte å undersøke muligheten for å jobbe i Uganda og for å adoptere Adam. Samtidig gjorde hun det slutt med kjæresten sin, som ikke var klar for å gi opp livet sitt.
Emilie Larter ble støttet av foreldrene sine, og faren hennes hadde allerede begynt å omtale Adam som barnebarnet sitt, mens moren sendte babyklær. Vennene hennes var litt mer skeptiske, og mente at hun kom til å angre.
Men hun hadde bestemt seg, og det var ingen vei tilbake. I august i fjor fikk hun jobb på en internasjonal skole i Uganda og tok steget.
Hun sakffet seg et lite hus, og Adam flyttet inn. Regelen i Uganda er at man skal bo der og ha barnet i pleie i minst ett år, før man får lov til å adoptere.
Typisk nok så mistet Emilie Larter jobben sin på grunn av besparelser ved skolen. I dag er hun 25 år og får økonomisk støtte av foreldrene sine, mens hun jobber som frivillig på Adams skole som betaling for at han er innskrevet der.
Men det er en uutholdelig situasjon, og derfor ber Emilie Larter nå offentligheten om hjelp:
- Jeg er ikke så glad i å be om donasjoner, men det er mitt eneste håp for at vi kan bli en familie.Adam har gitt meg mer lykke i livet enn jeg noensinne kunne drømt om. Jeg gjør hva som helst for å bli moren hans. Jeg kan ikke forestille meg en fremtid uten ham. Adam er en del av livet mitt.
Emilie Larter samler inn penger HER.
