Yvonne skulle gasses ihjel i Auschwitz som 15-åring: Så skjedde mirakelet alle burde høre om

Som 15-åring ble Yvonne Engelmann sendt vekk fra sitt hjem og foreldrene sine, og inn i det som skulle vise seg å være forrige århundrets verste dødsleir; Auschwitz.

Yvonne var og er jøde akkurat som sine foreldre, og som så mange andre jøder i datiden, ble de sjikanert og forfulgt av det tyske Naziregimet:

- Jeg fikk ikke lov til å gå på skolen. Jeg kunne ikke gå fritt på gaten, jeg måtte bære den gule Davidstjernen på klærne mine, og jeg kunne  ikke blande meg med ikke-jøder. Venner jeg hadde vokst opp med ignorerte meg totalt, utelukkende fordi jeg var jøde, fortalte kvinnen i går til mediet News.com.au.

Familien levde i konstant frykt. Faren ble tatt med på politistasjonen flere ganger, og moren og Yvonne visste aldri om han ville komme tilbake. En dag kom han hjem med fortennene slått ut av munnen. Butikken deres ble fratatt dem, og de ble sendt til en jødisk ghetto; borte fra hjemmet deres, forteller Yvonne til mediet. Den verste straffen var dog da familien ble satt på et med hundrevis av andre mennesker.

- Det var ikke noe ventilasjon, det var varmt og det var kun et metallspann som fløt over, som toalett… Vi ble fratatt verdigheten vår, erindrer kvinnen.

Etter fem skrekkelige dager ankom hun, familien og de hundretalls andre fangene dødsleiren, hvor en dyster utvelgelse begynte.

"Dødsengelen" – også kjent som Dr. Mengele – pekte på tilfeldige av de nyankomne og valgte hvem av de som skulle dø omgående, og hvem av de som fikk ”æren” av å inngå i hans syke ”vitenskapelige” forsøk. Her steriliserte han kvinner, skar av menns kjønnsdeler og lot barn fryse til døde eller ga dem diverse kjemikalier. 

Yvonne ble barbert av alt håret på godet og ble tvunget til å kle av seg alle klærne. Hun skulle i gasskammeret; et rom fylt med dusjhoder hvor gassen kom ut fra og tok livet av menneskene som var i rommet.

- Jeg ante ikke hva som foregikk. Jeg var i total sjokktilstand. Jeg tenkte ingenting, og jeg rystet så mye av frykt, at jeg var for redd til å gråte, husker den aldrende kvinnen den dag i dag.

Det var da mirakelet skjedde; nemlig ingenting.

Hele natten ventet hun i dette rommet, naken og redd.
Gasskammeret hadde gått i stykker.

Etter den lengste dagen i hennes liv, ble hun og de andre fangene flyttet ut for å jobbe – men arbeidet var tross alt bedre enn gassen.

Yvonne fikk jobben som en av de fangene som skulle lete gjennom alle andre fangers klær, for eventuelle verdigjenstander. Samtidig brant krematoriet 24/7. Det ble gasset i hjel over 6.000 mennesker i døgnet.

- Lukten av brent menneskekjøtt fylte neseborene mine. Når jeg tenker tilbake på det i dag, har jeg ingen anelse om hvordan jeg overlevde det.

Men Yvonne hadde lovet faren sin, før de ble atskilt på toget, at hun skulle overleve.

Løftet hjalp henne gjennom den umenneskelig tøffe tiden, og nå forteller hun derfor historien sin til andre som trenger håp.

Yvonne overlevde seks måneder i leiren, før hun ble sendt på en dødsmarsj som var arrangert for å ta livet av de resterende jødene i leiren. Utsultede skulle de gå kilometer på kilometer i snø og lite klær, slik at de fikk frostbitt som den dag i dag kan ses som arr på den 88-årige kvinnens kropp. Men Yvonne overlevde.

I mai 1945 tapte tyskerne krigen. Yvonne var den eneste gjenlevende i familien.

- Kan dere forestille dere hvordan det føles?, spør Yvonne Engelmann.

- Det er ingen som kan gi deg en klem eller si noe som får deg i bedre humør. Ingen som kan gi deg råd om noe. Jeg var 16 år og helt alene i verden.

Etter krigen emigrerte hun til Australia. Langt vekk fra Europa og krigens følger. Hun giftet seg med en annen overlevende fra en konsentrasjonsleir, og ble adoptert av en jødisk familie på det nye kontinentet.

Hun plages fortsatt med traumer og mareritt, men håper at andre kan lære av historien hennes:

- Jeg har en plikt til å fortelle historien min, sier hun.

Yvonne Engelmann underviser i dag på et jødisk museum, hvor hun fortelle gjestene om opplevelsene sine for å utbrede viten om tiden, og ikke minst gi håp til de som måtte trenge det, ifølge henne selv.