Facebook og Instagram er ofte fulle av bilder av smilende og stolte foreldre, som nyter livet med deres skjønne og flinke barn i hagen, ved bursdagsbordet eller på ferie.
Gråtende barn, umulige barn, eller utmattede mødre, som nærmest sitter og sover mens tårene triller, er sjeldent en del av utvalget på sosiale medier.
Denne romantiske fremstillingen av å være forelder har fått en mor til å slå i bordet og fortelle sin versjon av virkeligheten. Oppfordringen hennes til andre mødre går nettet rundt og skaper debatt. Det skriver The Mirror.
Den engelske bloggeren, Storm-Manea Ellyatt, som er mor til en liten gutt, er lei av å være vitne til at andre mødre lyver på sosiale medier om livet som forelder, som etter hennes mening bidrar til å forvrenge virkeligheten.
Storm-Manea Ellyatt har skrevet et sinna og direkte innlegg på Facebook.
”Alle de søte reklamene, mini Nike-sko, flotte babyshower-gaver, babyspam på Instagram, squad-dates med moren din og forbanna Lacey Laners (firma som selger barneklær) løy til meg.
Ikke en eneste gang så jeg et oppslag med en mor innelåst i et skap, hvor hun gråt iført gamle og flekkete pysjbukser, dekket i svette og oppkast, mens hun ber til enhver tenkelig Gud om å få styrke og tålmodighet til å gå tilbake til det usle showet, som nå er livet hennes.
Den en gang så rolige, balanserte og tålmodige gudinnen, som kunne kaste i seg cocktails, banne som en sjømann og danse uhemmet frem til neste ettermiddag, kan neppe føre en samtale, holde øynene sine åpne eller tårene tilbake fra denne nyvunne lykke.
Og åh, ironien alle hater på et eller annet tidspunkt, men du er nødt til å huske, at å virkelig hate det, er et spark i ansiktet på alle de som ville gitt alt for et øyeblikk, hvor de hatet det.
Så poster du bildet, lager en status som er en klisje fordi du hashtager ”elsker det” hashtag ”livetsommamma” hashtag ”så velsignet”, og når folk spør deg, sier du med all din kraft etter to timers søvn: ”Helt ærlig, det er det mest fantastiske som noensinne har hendt meg.
Og når det ikke er kameraer, mennesker eller noen som dømmer deg, banner du så høyt du kan (selv om det er mens du trekker pusten eller skriker ned i en pute eller roper fra fosterstilling, fordi barnet ditt endelig har sovnet).
På en eller annen måte samler vi våre knuste selv opp fra gulvet og prøver å sette sammen noe som minner om en person, for å gjør alt om igjen.
Gratulerer alle dere fantastiske foreldre, som reiser dere opp og gjør det igjen, med et smil av 100 banneord, knuste sjeler og forhåpentligvis med en sterk kaffe eller vin i hånden. Dere er mitt folk”.
