Arbeidet med dødssyke pasienter har gitt en sykepleier i Massachusetts uvurderlig innsikt i tankene og følelsene til mennesker som står på terskelen til livets endestasjon.
I løpet av årene i palliativ omsorg har hun hørt de samme historiene bli gjentatt om igjen og om igjen, og hun har nå delt sine erfaringer anonymt i en bloggartikkel i Storbritannias Mirror , som har berørt mange av leserne.
Fulgte ikke egne drømmer
Forsterkningen av dødeligheten i livssituasjonen deres vekker en rekke følelser hos pasientene som ofte begynner med fornektelse og frykt, for så å utvikle seg til sinne og anger og til slutt lander i aksept.
"Folk vokser enormt når de blir konfrontert med sin egen dødelighet, skriver sykepleieren.
"Jeg har lært å aldri undervurdere en persons evne til utvikling. Hver pasient fant sin ro før de gikk bort."
Det vanligste pasientene angret på, var at de ikke hadde turt å leve et liv som var deres eget, men i stedet levde etter andres forventninger. Mange ga uttrykk for at de innså at de ikke fullt ut hadde realisert drømmene sine og ønsket at de hadde tatt andre valg.
Dårlige prioriteringer
En annen stor gjenganger blant pasientene hennes var at de jobbet for mye og dermed gikk glipp av viktige øyeblikk med sine nærmeste.
"De skulle ønske de hadde prioritert familie og venner mer enn jobb og karriere", forklarte sykepleieren.
Undertrykte følelser
Et annet vanlig tema blant pasientene hennes var ønsket om at de hadde våget å uttrykke følelsene sine.
Mange fortalte at det hadde føltes som "å tråkke på eggeskall" for å skjule sine sanne følelser for å unngå konflikt, noe som resulterte i et liv de beskrev som middelmådig, hvor de aldri ble den personen de kunne ha vært.
Mistet kontakt med venner
De angret også på at de mistet kontakten med nære venner fordi de var for opptatt med sitt eget liv.
Erkjennelsen av verdien av vennskap ble ofte sterkere de siste ukene av livet, og de skulle ønske de hadde pleiet disse relasjonene bedre.
Lykken er et aktivt valg
Til slutt delte mange erkjennelsen av at lykken er et aktivt valg, noe de ikke forsto før på slutten.
"Frykten for forandring gjorde at de lot som om de var fornøyde både med seg selv og andre", skrev sykepleieren og fortsatte:
"Men innerst inne lengtet de etter å le og føle ekte glede igjen", avsluttet hun.
Kanskje noen gode råd å ta med seg på veien?
