Linjen ble først dokumentert av den britiske forskeren Alfred Russel Wallace, som oppdaget at denne usynlige linjen skiller to dyreverdenen med svært ulike evolusjonære opprinnelser.
Dette skaper en markant nok grense under vann til at noen dyr ikke krysser mellom de to, mens andre gjør det, skriver Unilad.
En tydelig linje
Wallace-linjen går gjennom en kjede av over 25 000 øyer, inkludert dagens Indonesia, Filippinene, Malaysia, Singapore og Papua Ny-Guinea.
På den ene siden av linjen finner man dyr typiske for Asia, som elefanter og neshorn.
På den andre siden, nærmere Australasia, finnes dyr som kenguruer og andre pungdyr, samt monotremes som nebbdyr og maurpinnsvin.
Forklaringen på denne markante forskjellen ligger i tidligere geologiske og klimatiske hendelser.
Årsaken ligger langt tilbake
Da Australia drev bort fra Antarktis, forårsaket dette store klimaendringer som hadde ulik effekt på dyrelivet på hver side av linjen.
På den australske siden tilpasset dyrene seg et kjøligere klima, noe som førte til utviklingen av unike arter som pungdyr.
På den asiatiske siden, derimot, beholdt dyrene en evolusjonær bane mer tilpasset varme og fuktige forhold.
"Da Australia drev bort fra Antarktis, åpnet det dette området av dyphavet som omgir Antarktis, som nå er der Antarktiske sørishavsstømmen er", forklarer Studielederen Alex Skeels i en uttalelse.
"Dette endret jordens klima som helhet dramatisk; det gjorde klimaet mye kjøligere."
Denne biogeografiske grensen viser hvordan dype havskiller og store klimaforandringer kan forme evolusjonen av arter på helt ulike måter, selv på relativt nærliggende steder.
Wallace-linjen er dermed et fascinerende eksempel på hvordan naturlige grenser kan påvirke og opprettholde biologisk mangfold over millioner av år.
