Natten mellom 26. og 27. oktober bytter vi fra sommertid til vintertid, eller standardtid om du vil – noe vi har holdt på med i mange tiår.
Skiftet fortsetter til 30. mars, da klokkene stilles tilbake til sommertid.
Den halvårlige tidsendringen, som har vært en del av norsk praksis siden 1980-tallet, er igjen gjenstand for debatt både nasjonalt og i resten av Europa.
Eksperter og innbyggere stiller spørsmål ved om fordelene ved energisparing oppveier de potensielle ulempene.
Opprinnelig ble tidsskiftet innført med mål om å spare energi ved å tilpasse jobb og fritidsaktiviteter til døgnets lyse timer.
Moderne studier tyder imidlertid på at den faktiske energibesparelsen er minimal, noe som har ført til økt skepsis til fortsettelsen av praksisen.
Praksisen er også oppe til debatt flere andre steder i vår tidssone, blant annet i Spania, hvor de vurderer å skrote den helt. Det er det Larazon skriver.
Den spanske offisielle gazette (BOE) har imidlertid bekreftet at tidsendringene vil fortsette til 2026, som fastsatt i en kongelig resolusjon.
En undersøkelse utført av CIS samme år viste at 62 % av spanjolene foretrekker å avskaffe tidsendringene, hvorav 65 % ønsker å beholde sommertid hele året.
Likevel oppstår det utfordringer med å bestemme hvilken tidssone som skal være permanent. Europaparlamentet har gitt medlemslandene frihet til å ta sine egne beslutninger, men understreker viktigheten av koordinering for å unngå forvirring og forstyrrelser.
Videre samsvarer ikke Spanias nåværende tidssone med dens geografiske posisjon. Landet følger sentraleuropeisk tid (CET) sammen med blant annet Danmark, Frankrike og Tyskland, selv om det naturligvis bør være på Greenwich Mean Time (GMT) som Portugal og Storbritannia.
Deres avvik stammer fra en avgjørelse tatt av Francisco Franco i 1940 og har siden vært en kilde til diskusjon i landet.
